Vi vernevøler baksthuset og døper en pil

Noen har stort kjøkken. Vi har ti meter med baksthus. Vel og merke er det en god stund siden bygget har hatt mel i krokene og sluppet duften av nystekte potetkaker ut gluggene, men på den annen side er det nærmere å oppleve slike begivenheter igjen enn på lenge; nå regner det i hvert fall ikke inn gjennom taket!

De som derimot ser fram imot regn, er de nyplantede pilestiklingene vi høstet fra stubben av et gammelt piletre som har stått nederst i hagen. De er klare for å danne nye nyttige planter.

Tekst og foto: Cathrine Glette og Casper Vikingstad Lie

Casper er ikke typen til å bry seg om været, men denne vinteren har han sjekket værmeldingen jevnt og trutt, i utålmodig venting på vær til å holde eldhuset noenlunde tørt under restaureringen av taket. Når først forholdene lå til rette, fikk bygget «nytt» tett tak i en fei!

Den gamle, overgrodde hagen roper også på lag i det fine vårværet; og Cathrine kommer løpende, utstyrt for beskjæring og rydding av kvist og kvas.

Klesvask og bakst

Eldhuset på garden, eller bakstehuset, som de som har bodd her før i tiden har kalt det, er et ti meter langt bygg i to etasjer. Første etasje er i tørrmur, med trekonstruksjon over og pipe i tegl. Bygget har en egen låvebro opp til overetasjen, og nede er et rom til ved i den ene enden. Eldhuset har ikke bare vært nyttet til bakst. Her har man varmet mange bøtter med vann til klesvask på garden. Vannet hentet man i egen kilde under låvebrua til løa like ved.

Her har stjerner, regn og måker hatt fritt innsyn gjennom store hull ganske lenge.

Både vinduer, dører og kledning må gjøres noe med, men det er først og fremst taket på eldhuset som roper om hjelp. Her har stjerner, regn og måker hatt fritt innsyn gjennom store hull ganske lenge. Dette har ført til store råteskader på sutak, konstruksjon og gulvet innenfor. Rogaland Fylkeskommune ser verdien i å ta vare på dette gamle gårdstunet på Bokn, og har gitt tilskudd til å restaurere taket på bakstehuset.

Så gjør vi så når vi lapper vårt tak

Når teglpannene var plukket av, var det lettere å få skikkelig oversikt over råteskadene. Ganske mye i konstruksjonen i ene enden av bygget måtte erstattes. Mønsåsen fikk nye deler hugget til for hånd med øks, og andre åser fikk også nytt materiale der det behøvdes. Deretter var det å lappe i sutaksbordene. Alt råttent materiale ble saget bort, og det ble lappet i med nytt. På baksiden var det mest skader i taket, og mye fukt på grunn av tett vegetasjon, så der måtte store felt erstattes, mens på framsiden kunne det meste av det gamle sutaket nyttes videre.

Vi valgte å legge på en takpapp for å bevare resten av det gamle sutaket, deretter ble det satt på riper og lekter. Så var det klart for å legge på panner.

Teglpanner fra flere gamle bygg på Haugalandet

Det behøvdes mange «nye» teglpanner; både der det hadde vært hull, og for å erstatte de som var for dårlige til å brukes videre. Alt i alt gikk det ca. hundre «nye» panner til framsiden av bygget og ca. tohundre til baksiden. Det ble bare brukt gamle teglpanner, som Casper har hentet fra flere gamle bygg som skulle rives rundt på Haugalandet. Når gamle bygg først må ned, er det flott at folk tenker på at materialene kan nyttes av andre, for eksempel i bevaringen av andre gamle bygg.

Når til slutt alle mønepannene igjen lå som perler på en snor langs taket smilte folket på Nerabø stort!

Vernevøling

Vi skifter altså ikke tak, vi lapper det. Eller vøler, som en god venninne av oss minner oss på å si. Et godt ord. Ofte river man og bytter ut ting som ikke trenger å skiftes. Tross store hull i taket, var det mye som fortsatt kunne brukes, både av konstruksjonen, sutaksbord og panner. For at vølingen vår av dette gamle bygget skal vare lengst mulig, ble det brukt kjerneved av furu i alt nytt materiale; både taklekter, sutaksbord og til åser.

Levende minner etter et ærverdig piletre

Mens Casper redder bakstehuset, går Cathrine i gang med våronna i hagen. Vi trodde vi hadde fått noenlunde oversikt over hvilke trær som vokser i den gamle, overgrodde hagen, men nå som den stod uten løv, oppdaget vi noen lange, grønne greiner som hadde gjemt seg i alt bladverket tidligere. Cathrine har dyrket pil i hagen hjemme på Avaldsnes i mange år, og dette var definitivt pilvidjer! De strakte seg ut i alle retninger fra en diger stubbe etter et gammelt piletre kloss i steingarden nederst i hagen. Rett og slett en grønn skatt!

Aspirin nederst i hagen

Pilvidjer kan deles opp til stiklinger, og etter hvert vil hver stikling kunne gi mange nye, lange pilvidjer. Dyrker man egen pil i hagen har man alltid tilgang på fine greiner til «byggemateriale». Den kan tørkes og brukes til kurvfletting, plantestativer og mye annet, eller man kan bruke den fersk og bygge noe som får lov til å slå rot og vokse, som flettede, levende gjerder eller lekehytter.

Pil inneholder salisylater som kroppen kan omdanne til det smertestillende og febernedsettende stoffet salisylsyre, forløperen til legemiddelet aspirin. Det er gjerne barken av pil man tradisjonelt har brukt til dette formålet, og selv om den smertestillende effekten har kommet langsommere, skal den være mer langvarig, og uten de samme bivirkningene. Det har nok ofte kommet godt med på en gård i gamle dager å kunne høste i egen hage til slikt bruk.

Den får vel hete Nerabøpil

Det finnes hundrevis av pilarter, og ikke aner vi hvilken pil dette er. Så i mangel på kunnskap hos oss fikk den det uoffisielle navnet Nerabøpil. Og når mannen til første kunde til å kjøpe pilestiklinger av oss også har samme navn, var det liksom spikret!

Håpet er lysegrønt

Mens vi kommer i flyt her på Nerabø, av å få jobbe med ting vi elsker, er det nesten som vi for et øyeblikk glemmer; at samtidig med at vi gikk i gang med vårprosjektene våre, måtte andre slippe alle sine prosjekter og hverdagsliv, og flykte og kjempe for sin demokratiske frihet og sine liv. Da virker de tidligere uendelige prosjektene våre her på Nerabø plutselig uendelig små og ubetydelige. Og samtidig merker vi at vi flykter enda dypere inn i dem enn før, som om all ødeleggelsen gjør behovet for å reparere og ta vare på, og få noe til å vokse, enda større enn før.

Midt i alt brunt kratt og virvar nedi hagen vokser de lange, lysende grønne pilevidjene ut av en tilsynelatende livløs stubbe, og minner oss på: Livet er alltid skjønt, håpet er lysegrønt (Johanne C. Irgens, 1793–1853).