Vi er opptatt av levende kulturarv, men på Nerabø har det meste sett tilsynelatende dødt ut den siste tiden; tun og bygninger har vært preget av vinterdvale. Men her langs kysten stikker heldigvis ikke vinteren særlig dypt, og vinterdvalen er ikke så langvarig. Under brunt løv og bart kratt er det masse liv nedi jorda. Og selv om ikke mye synlig arbeid har blitt gjort på de gamle bygningene i mørketiden, har vi nyttet dvalen til masse undersøking og planlegging, mens vi har samlet krefter til vårens arbeid. Snart begynner det å røre seg i både spirer og prosjekter på tunet igjen.
Tekst og foto: Cathrine Glette og Casper Vikingstad Lie
Om ikke selve gårdstunet har vært så preget av levende kulturarvsprosjekter gjennom mørketiden, har vinterdvalen vår ellers vært svært så dominert av levende kulturarv; rettere sagt, sprell levende kulturarv, på fire bein! Lundehundvalpen Idar har blitt del av familien, og har sørget for å holde oss i arbeid, bare med alt annet enn det som skulle og burde vært gjort..! Som de gamle bygningene på Nerabø er Idar også en del av kulturarven vår. Lundehund er en utrydningstruet norsk urhund, spesielt knyttet til kystkultur. Og selv om det fortsatt går mest i valpesprell, har Idar allerede vært med på vinterens undersøkelser på Nerabø; å «snuse» oss fram til informasjon om bygningene og undersøke spor.
Veggene sprekker etter å fortelle
Det gikk vel knappe fem minutter etter overtakelsen, før Casper begynte å pirke i tapeter og løfte på gulvbeleggfliker, og ikke lenge etter hørtes knirk og knas fra brekkjern og hammer. Siden dess, er det meste av nyere tids overflater innvendig i våningshuset blitt strippet ut. Og ikke (bare…) fordi vi ikke har så veldig sansen for glassfibertapeter, akrylbelegg og laminatgulv, men for å slippe husets egen stemme fram. Det er som om veggene har vært kneblet av alle disse lagene, og når vi frigjør dem, så har de så mye spennende å fortelle oss om hvordan bygningen har vært før, og hva den har vært i gjennom.
Som vi har nevnt før er også ofte disse nyere tids materialene diffusjonstette, og det er viktig å få dem bort for at den verneverdige bygningen skal kunne puste igjen. Men ofte er det også nødvendig for å kunne sjekke tilstand; se etter lekkasjer, råte, skadedyrangrep osv. Og i tillegg kan vi altså finne verdifull informasjon om bygningens historikk og faser.
For Casper er all slik informasjon viktig for å kunne planlegge restaureringen og prioriteringen og rekkefølgen av tiltakene vi skal gjøre. Han var spesielt nysgjerrig på tilstanden til de gamle tømmerveggene, hvor de eldste delene er fra 1700-tallet; hvor mye må byttes ut og hvor mye kan beholdes? Vi hadde også informasjon på at den ene tømmerveggen var byttet ut i nyere tid, og da vi rev glassfibertapeten i stuen, fant vi ut at det var en annen vegg enn oppgitt som var byttet.
Uten glassfiberkneblen kunne veggene også fortelle oss mer om hvor de gamle vindusåpningene har vært. Det dukket også opp spor etter et trappeløp som er flyttet, og en døråpning mellom to rom inne. Under gulvbeleggene kunne vi se hvor vegger har stått før de er flyttet eller revet, og hvor det har stått vedfyrt komfyr.
Informanter er gull, og utrolig hyggelig!
Det er ikke bare bygningene selv og fysiske spor som kan fortelle hvordan tun og hus har sett ut før. Også skriftlige kilder og gamle foto er viktige kilder som kan hjelpe oss i prosessen med å restaurere og tilbakeføre. Til vår store glede har vi fått hjelp til å finne flere gamle foto som viser tunet og bygningene fra ulike vinkler og perioder, og det er gull for oss. Men enda bedre er «levende informanter», eller bedre sagt; folk som kan fortelle! Og vi er så heldige at vi har fått masse informasjon og fortellinger om tunet og bygningene, og ikke minst om livet på gården, fra folk som har opplevd det og har egne minner fra det. Spesielt har vi fått vite mye fra nabo Reidar Øvrebø og fra Margot Ersdal. Margot har bodd i huset sammen med sine foreldre og søsken, og også hennes besteforeldre bodde her. De kjøpte stedet på begynnelsen av 1900-tallet. Hun har til og med laget en innholdsrik bok, hvor hun forteller om sine minner fra oppveksten på Bokn.
Det er utrolig spennende og stas for oss å få høre minner fra stedet direkte fra folk som har opplevd det, og vi er veldig takknemlige for alt som Reidar og Margot og andre slektninger og lokalkjente deler med oss av minner og informasjon. Ikke bare kan det være svært nyttig informasjon i restaureringsprosessen, men det gir også en ekstra dimensjon og dybde til det å være og arbeide på stedet, som gjør det hele enda mer givende!
Brennesle – til begeistring eller besvær?
For oss – definitivt bare begeistring!
Vi overtok utpå sommeren, og har enda til gode å oppleve våren på tunet, så vi er spente på hva som kan dukke opp av vårplanter. Men brennesle vet vi at vi får, for vi rakk å sanke inn litt av den i høst. Da vi fjernet noe kratt på låvebrua til bakstehuset spratt det opp masse fine skudd, selv om det var langt utpå høsten.
Brenneslen har hatt utrolig mange bruksområder opp gjennom historien; til alt fra buestreng og klær, til middel mot neseblod, jernmangel og revmatisme. Ikke minst har den vært kjærkommen som ekstra næring og kraft for å motvirke vårslapphet på denne tiden av året.
Vi tørker den til té, og kanskje til litt hårskylling, men mest bruker vi det i maten. Det står alltid en krukke tørket, oppsmuldret brennesle på kjøkkenbenken. Dermed husker vi å snike litt nesle i det meste, som litt ekstra næring gjennom vinteren; i pizzadeig og pizzafyll, foccacia, gryteretter ++
Og brenner du deg på brennesle, så skal det hjelpe med – brennesle..!
Våreksplosjon i vente!
Som brenneslen som ligger klar til snart å sprute opp av jorda, full av næring og kraft, nærmest dirrer Casper av arbeidslyst, klar til å gyve løs på bygningene, etter vinterdvalen med undersøking og planlegging. Imens rasjonerer Cathrine ut de siste brenneslesmulene fra fjoråret i hverdagsmiddagene, og noterer seg bak øret (som hvert eneste år..) at dette året skal hun sanke inn mye mer brennesle..!
Tacolefser med brennesle
Prøv gjerne Casper&Cathrine sine ekstra næringsrike tacolefser, for å bygge litt ekstra kraft fram mot vårens bygge- og hageprosjekter.
Oppskrift til 6 lefser.
–2,5 dl vann
–1,5 dl bokhvetemel
-1 dl sammalt spelt
-fin spelt, nok til at deigen ikke klisser (se under)
-2-3 ss tørket, oppsmuldret brennesle
-1 ts fint himalayasalt
-1 ts bakepulver
Bland saltet, bakepulver og brennesle godt sammen med bokhvetemel, sammalt spelt og litt av det fine speltmelet. Ha i vannet, bland sammen, og ha i litt og litt fin spelt til dess det blir en deig som ikke klisser for mye. Elt godt. Del i seks deler. Kjevle ut lefser på melet bord, og stek på begge sider på tørr bakstehelle (eller i en stor stekepanne).
